Det begynner å nærme seg ett år siden forrige ordentlige innlegg her, og jeg ser det er på tide å si takk for meg. Jeg er ikke så glad i når noe bare glir ut i ingen ting. Jeg må ha endelige avslutninger. Sette endelig strek – selv om jeg egentlig ikke liker det. Hvem gjør vel egentlig det? Så uten sammenligning forøvrig, gjør jeg som en mye omtalt britisk avis, skriver et siste innlegg og setter endelig punktum – ihvertfall for den skriftlige delen av kristinlivet.
Det virkelige, levende kristinlivet fortsetter som aldri før. Hundre prosent normalt, hundre prosent friskt, hundre prosent meg! Det har skjedd en aldri så liten ekstrem forvandling på innsiden det siste året. Jeg kjenner det fra topp til langt ut i lilletåa. Det har vokst frem noe og jeg tror jeg kan tillate meg selv å si at jeg har blomstret. Takket være fantastiske gamle og nye venner, gode kollegaer, flotte opplevelser, nye roller, utfordrende oppgaver og møte med livets “normale” realiteter på godt og vondt, har jeg blitt MEG, Kristin – og jeg liker det! Jeg digger det! Enda så redd og svak jeg noen gang føler meg, har jeg aldri vært tryggere, tøffere og sterkere, og på tross av en fortsatt god dose usikkerhet og bekymring, står jeg fast og stødig. Livsmot og livsglede!
Det siste året har vært fantastisk, frustrende, herlig, vondt, godt, utfordrende, kort, langt, flott, smil, tårer, stillestående, givende, lærerikt, veldig fint, skikkelig kjipt, overraskende og veldig veldig mye mer. Det har vært sterke følelser og sommerfugler i magen som kom med håp og drømmer – men som også forsvant. Det har vært vanskelige, vonde og riktige avgjørelser og det har vært året for store hendelser som fast jobb og første egeneide leilighet i hovedstaden. Det har også vært året da tidligere urealistiske drømmer virkelig har blitt til en ubeskrivelig fantastisk realitet:
“24. mars 2004: Det er også andre ting jeg virkelig savner fra et ”normalt liv”. Det handler først og fremst om forholdet til andre mennesker. Jeg håper med hele meg at det en gang skal føles normalt og naturlig og være sammen med andre. At det til og med kan føles bare godt.”
10. juli 2011: Det kunne ikke vært bedre!
Så da gjenstår det bare å si tusen tusen takk til dere som har lest og kommentert her siden oppstarten for snart tre år siden, og HEIA HEIA HEIA til dere som kriger og kjemper. Jeg ber igjen; gi aldri, aldri, aldri, aldri noensinne slipp på håpet! Det er der livet er.
takk for meg!
(Denne gladsaken får det aller siste ordet)
Å, Kristin! Dette var vel det nydelegaste avskjedsinnlegget eg har lese nokon gong. Kor vemodig det enn er å ta farvel med bloggen din, blir denne kjensla overskugga av den veldige gleda eg føler over DI veldige glede
Eg har det veldig bra no, men akkurat DU bidreg til å gje meg håp om at ting som enno ikkje er heilt optimalt, verkeleg kjem til å bli det 
“Det har også vært året da tidligere (urealistiske) drømmer virkelig har blitt til en ubeskrivelig fantastisk realitet”
Takk for alt du har gjeve meg! Er glad for at vi er vener på tryneboka, så treng eg ikkje å seie heilt farvel.
Fine, fine Kristin <3
Fine, June! Du skriver alltid så nydelige kommentarer. Tusen takk!!
Det er vanskelig å virkelig forklare hvor fantastisk det er å leve midt oppi kontrastene fra hvordan ting og tang en gang var og til hvordan det er i dag. Og jeg blir stadig overraska over at det fortsetter å bli bedre og bedre og bedre. Og det handler ikke lenger om syk eller frisk – det er forbi det. Det hanlder om å leve godt, med meg selv og med andre. Det handler om å virkelig ta del i livet og kjenne at det føles godt. Og jeg snakker ikke om en utopisk verden der alt er fint og flott. Jeg snakker om hverdagen med oppturer og nedturer og den harde virkeligheten som jeg virkelig kræsjlander i med jevne mellomrom – men nå kan jeg reise meg opp igjen (på egenhånd) og gå videre. Jeg er ikke lenger først og fremst en diagnose, en exdiagnose eller en som tidligere har hatt en exdiagnose. Jeg er Kristin, venn, datter, søster, fysioterapeut, sterk, svak, glad, lei meg, usikker, trygg ++++ Og jeg lever så innmari godt med det. Og June, det unner jeg deg så veldig veldig veldig! Å kjenne med hele deg at ja, jeg er god nok akkurat som jeg er! Jeg bærer HELE livet.
Ble en veldig lang kommentar dette… Igjen, tusen tusen takk for alle kommentarer. Jeg er også veldig glad for at vi kan fortsette å holde kontakten.
Drømmer kan bli virkelige – det krever håp og av og til beinhard jobbing… Men det er sååå verdt det!
Klemmer i tusentall til deg!
Å, du er så god, du! Tusen takk for gode og kloke ord, og for at du er ein lykttennar der framme på den vegen eg har valt <3 Alt godt til deg! Som dei seier, det ordnar seg for snille piker (men snille piker jobbar jammen meg for det óg!)
Glad for at eg gjekk inn igjen her for å sjå! Denne hamnar i gladboka <3
Nattinatt!
SÅ fantastisk!! og du stråler : ) nyt livet!!! klem tora
Tusen tusen takk Tora!