Noen ganger tar jeg en liten omveg for å unngå å treffe på mennesker jeg kjenner. Det er en dårlig uvane. En uvane som henger igjen fra da jeg ikke greide å se andre i øynene. Da jeg ikke orka alle blikkene og bekymringsrynkene i ansiktene.
Noen ganger går jeg forbi mennesker jeg kjenner, men som ikke kjenner meg igjen. Jeg prøver meg med et forsiktig smil og et lite nikk, men blir møtt av spørrende øyne.
Mange ganger treffer jeg på mennesker som jeg kjenner og som etter noen sekunder ser at det er meg. Som måler meg oppover og nedover med øynene og som tydelig blir litt “satt ut”. Noen vet ikke helt hva de skal si – og sier ingen ting, mens andre kommenterer.
Mange ganger i løpet av de siste tre-fire åra har jeg fått høre “så godt du ser ut”, “så godt å se at det går bra med deg“, “så godt å se at du har det bra”, i tillegg til de litt mer spesielle som “så godt å se at du har blitt ordentlig igjen” og “det var noen kilo siden…” Det er fint å høre at jeg stråler, at jeg har diamanter i øynene, at jeg ser ut som “en kjernesunn Synnøve Solbakken”. Det er utrolig fint å oppleve at så mange blir oppriktig glad og erfare at mange har brydd seg, og bryr seg fremdeles. Og det er godt å kjenne at slike kommentarer ikke lenger vekker liv i gamle syke sannheter.
Likevel tar jeg noen ganger en liten omveg for å unngå å treffe på mennesker jeg kjenner. Ikke bare av gammel vane, men fordi jeg ikke orker øynene som måler meg fra topp til tå, den pinlige stillheten som av og til oppstår etterpå, eller kommentarene. Noen ganger kan det bli for mye av det gode.
Men noen ganger treffer jeg igjen mennesker som har betydd og betyr noe helt spesielt. Mennesker som ikke konstaterer i det de ser meg at jeg har det bra, men som spør om jeg har det like bra som det ser ut til. Mennesker som møter meg med store smil og blanke øyne. Som gjør mine øyne blanke. Og klemmene blir mange og lange. Og det hele blir bare veldig sterkt og veldig stort.
Ved noen gjensyn fylles jeg av en ubeskrivelig stor glede og takknemlighet.
Takk, takk, takk, takk, takk!
Tenker ikke skrive så mye nå, men legger igjen et dikt som jeg synes er veldig fint.
(skrevet av Hans-Olav Mørk)
Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt har gått i lås
må noen vise vei.
Våg å være sårbar
ingen er av stein
våg å vise hvor du står
sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest alikevel?
Våg å være deg selv
våg å leve nå
syng, om det er det du vil
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann.
Kjenner meg sånn igjen Kristin… Ordene dine treffer meg sånn…
) Og vil jo selvfølgelig følge deg videre.
Og av og til er ikke alt bra selv om en ser så “frisk” ut, men slik er det vel med alle.
Syns det har vært innmari koselig å følge deg her, og alle bildene du og Pernille har lagt ut. Så koselige
Kanskje vi sees om ikke lenge og, ville vært kjempekos. Ser ut som dere har kosa dere skikkelig. Flotte sommersteder som gir gode sommerminner. Og venninneminner
Ja nå blir det litt melding til Pernille her og, men hun er vel ofte innom her. Dere får ha en fortsatt fin og god sommer jenter.
Kjempefint dikt Pernille.
Trist å høre om Bastian….blir nok tøft en stund
…men du har vel en del gode minner å ta frem her og.
Hilse mamma`n
klem klem til deg
Så nydeleg ein blogg, og nydeleg ei jente!
Og så godt å høyre at du framleis har moglegheit til kontakt med din gode hjelpar, men kanskje endå betre er det at du ikkje er avhengig av det – for det kan vere vondt. Du verkar veldig harmonisk og sterk i deg sjølv.
… Og nok ein gong: Tusen, tusen takk for så fine og rørande kommentarar på bloggen min. Dei hamnar i Gladboka
Ønsker deg ein fin sommar!
Pernille: Har takka for diktet før, men kan gjøre det igjen
Du er så god! Glad i deg!!
Lise: Tusen takk for koselig kommentar. Det er fint å få høre at ordene jeg skriver treffer på en eller annen måte. Veldig koselig at du leser og vil fortsette med det. Hadde vært koselig å treffe deg igjen. Kanskje når jeg kommer tilbake til Oslo etter jul?
Det er veldig veldig trist med Bastian. Stille, tomt og rart her uten han. Men han har vært syk lenge, så vi har vært forberedt på det. Nå har vi nesten 13 år med masser av gode minner å tenke på.
June: Tusen tusen takk for de nydelige ordene! De varmer veldig godt. Riktig god sommer til deg og!