Helt frisk

Jeg blir provosert når jeg hører svært vanlige uttalelser om at det ikke er mulig å bli helt frisk fra en spiseforstyrrelse. Jeg blir også provosert når “friske” står frem med sitt nye liv – som raskt viser seg å være alt annet enn friskt. Nettopp derfor har jeg vært redd for å skrive og poste dette innlegget. Jeg har vært redd for at jeg skulle møte meg selv i døra og måtte innse at det er jeg som har tatt feil og at det er de andre som har rett. Jeg har vært redd for å skuffe meg selv og andre, og for at også mitt liv skal avsløres som en “frisk” illusjon.

I godt og vel tre år har jeg omtalt meg selv som helt frisk. Jeg var ikke frisk da jeg ble skrevet ut fra Capio høsten 2005 og jeg var heller ikke frisk da jeg gikk på Ansgar 05/06. Men jeg var på vei. Det finnes ingen eksakt dato, eller uke, eller måned, men det finnes dager, uker og måneder der jeg gradvis kjente at noe slapp, at jeg slapp, at livet kom og at verden ikke var så skremmende som jeg hadde trodd. Det var mot slutten av høsten 2006 at jeg begynte å si at jeg endelig var helt frisk. Nå, i 2010, er jeg enda friskere enn jeg var da.

Er det mulig å bli friskere enn helt frisk?

Selv om spiseforstyrrelser dypest sett ikke handler om mat, så er det maten som er det styrende elementet og som blir så avgjørende i forhold til om hva som er friskt eller hva som er sykt. Noen ganger når jeg er hjemmehjemme, kan mamma komme med kommentarer som “og du sier du er frisk?” eller “spiser du egentlig nok?” Og jeg innrømmer det; litt henger fremdeles igjen og enkelte sperrer er vanskelig å rikke. Likevel vil jeg ikke si at jeg har et unormalt forhold til mat i dag, men jeg ser at jeg har et forhold til det jeg putter i munnen som er preget av at det i mange år var så sykt som det kunne bli. Jeg vet for mye, jeg har for mange tall i hodet og det er mange tanker, rutiner og dårlige uvaner som skal snus. Det er godt å erfare at tiden jobber med meg og at det meste blekner underveis. Maten verken påvirker eller styrer livet mitt i negativ retning lenger. Det er for meg friskt  – og en kjempeseier.

Det friskeste er likevel at maten har mistet sin funksjon. Mat, eller kanskje først og fremst fravær av mat, representerer ikke lenger følelser. En dårlig dag betyr ikke at jeg slutter å spise, og jeg trenger ikke lenger ha kontroll på hver eneste smule jeg putter i munnnen for at ikke kaoset og angsten skal ta overhånd. Jeg trenger ikke små matrasjoner, tall og sultfølelse for å kjenne at jeg er verdt noe, og jeg har innsett at jeg ikke må være syk for å ha rett til å leve. Jeg kan spise det jeg vil – når jeg er sulten, og det er ikke lenger krise verken for kropp eller psyke om jeg av en eller annen grunn hopper over ett måltid. Maten tar minimalt med plass i livet nå i forhold til da jeg var syk, og dagene fylles av alt det sykdommen tidligere gjorde umulig. Det er friskt.

Psykisk er jeg helt klart friskere nå enn jeg var før jeg ble syk. Levd liv og timer i terapi har gitt resultater og jeg står i dag tryggere og sterkere enn noen gang. Selv om livet så langt ifra bare har vist seg fra sine lyse sider de siste årene, så er jeg glad og stolt over at jeg ikke har tydd til gamle, og særdeles lite konstruktive, mestringsstrategier når motbakkene har vært bratte. Jeg har lært. Jeg har ord. Det er og friskt.

Som jeg har skrevet før, var mitt sosiale liv nærmest ikke-eksisterende da jeg var syk. Å være sammen med andre mennesker var en så enormt uovervinnelig greie, at jeg heller valgte stolen foran peisen hjemme. Jeg “valgte” ensomheten og isolasjonen, noe som egentlig gjorde det hele bare mye mer sårt og mye mer vondt. I dag er det meste snudd opp-ned. Jeg setter uendelig stor pris på å være sammen med gode venner, jeg får masse energi og jeg kan fremdeles bli overraska over at jeg faktisk klarer å holde en samtale i gang. Jeg merker selv at jeg fremstår som annerledes og mye tryggere når jeg er sammen med andre nå, og jeg tror de som har kjent meg noen år også merker en viss forskjell.  Som natt og dag faktisk. Friskt.

Frisk.

For 8-9 år siden, da stormene stod på som værst, fikk jeg i oppgave å skrive en liste med alt det det å være frisk ville innebære, hvilke håp og ønsker jeg hadde. Det var både fint og vondt. Fint å kjenne på at det faktisk kunne, skulle og ville bli bra en gang, men vondt å se hvor mye som skulle til. Hvor mye som var blitt ødelagt, hvor mye som måtte repareres og hvor mange skritt det var igjen å gå. I sommer fant jeg listen igjen – og jeg krysset av alle punktene. Jeg smilte fra øre til øre mens jeg leste gjennom listen igjen og igjen, og jeg oppdaget at drømmene faktisk hadde vært for små. Jeg var blitt friskere enn det jeg hadde greid å se for meg. Friskere enn jeg turde å håpe på. Og jeg har alltid drømt om å bli helt frisk, ikke bare så frisk som mulig.

Helt frisk!

Så JA, jeg mener fremdeles at det er mulig å bli helt frisk fra en spiseforstyrrelse, og jeg er glad for at jeg nå har innsett at jeg med rette kan si at jeg er helt i mål.

Likevel ser jeg ikke bort ifra at jeg med tiden vil bli enda friskere.

kristinlivet 2009

Januar

2009 begynte som det sluttet – på en veranda med den beste utsikten over Skien sentrum. Fire dager etter var jeg tilbake i hovedstaden, klar for å ta fatt på siste semester, siste praksisperiode og det jeg trodde skulle bli mine siste måneder i Oslo på lang tid.

Ni uker med praksis på Radiumhospitalet ble uten tvil de mest lærerike og de mest betydningsfulle ukene jeg har hatt gjennom hele utdanningen. Det er rart hvordan ett sted med så mye fysisk og psykisk smerte, sorg, håpløshet, angst og tårer, først og fremst er et sted med håp, livsvilje, kampvilje, mot, store seire og mange smil. Livet ble satt i perspektiv og fysioterapien fikk en annen dimensjon – arbeidet føltes så mye mer meningfullt enn jeg hadde opplevd tidligere.

Instruksjon i krykkegange på Radium'n - bildet er lånt fra praksispartner Ida

Det er ingen hemmelighet at jeg drømmer om å få vandre i gangene på Radiumhospitalet med hvit uniform igjen.

Februar

1. februar fylte jeg et kvart århundre og dagen ble feiret med hele familien i Oslo. Helga etter videreførte Renate og jeg vår fellesbursdagsfeiringtradisjon, og kvelden ble fylt av gode venner, ballonger og tapas.

Ble bilde av maten i stedet for menneskene - av hensyn til de involverte

En snøfull, kald og nydelig lørdag i midten av februar, tok jeg i bruk kameraet jeg fikk til bursdagen og dokumenterte tidenes beste tur med Pernille i Porgrunnsmarka.

Den første og den beste av mange flotte turer i 2009

I månedskiftet februar-mars ble tilværelsen på mange måter snudd på hodet. Livet føltes fryktelig urettferdig og Marte Wullf sin Amatører gikk på repeat:

Livet er ikke for amatører
Vi får ikke alltid som fortjent
Noen ganger er vi ikke store nok
Men hver morgen starter vi på nytt
Vi prøver en gang til
Og finner nesten alltid en grunn til å smile

*

*

*

Og det ble grunner til å smile. På tross og på grunn av.

Mars

Tirsdag 3. mars ble siste praksisdag gjennomført og det var kun o’store og skrekkelige Klinikkeksamen som stod igjen. Det ble to intense dager, som endte mye bedre enn jeg hadde forestilt meg, og plutselig hadde jeg ingen flere eksamener i vente.

Sliten, men veldig glad tilbragte jeg de neste dagene foran en peis i Skien, og etter mye om og men og frem og tilbake, bestemte jeg meg for å fortelle Resten av historien. Reaksjonene var mange, og ydmykt og med stor glede ser jeg at ønsket om å gi litt håp kanskje har nådd frem til noen. Innlegget førte bloggen i en ganske annen retning enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt at den skulle. Jeg tror det har vært et riktig valg.

Måneden sluttet med bacheloroppgaveskriving og valg av turnusplass. Mitt tilsynelatende elendige turnusnummer ser foreløpig ut til å bli ett stort lykketreff. Jeg vet det var ett bønnesvar.

April

Snøen lå altfor lenge på østlandet i år, og det var fantastisk å oppleve en virkelige vårpåske på sørlandet.

Fine, etterlengtede vårtegn etter en snøfull vinter

Knoppene spratt etter hvert litt lenger nord og, og bacheloroppgaven gav rom for å virkelig kunne nyte våren innimellom skrivingen.

Lykke

Bålkos (som visstnok egentlig ikke var lov)

Mai

Måneden var flott, varm og god! Begynte med nok en herlig tur med Pernillemor og sluttet med bacheloroppgaveinnlevering og starten på tidenes lengste sommerferie. En måned med mange flotte dager. Kontrastene til tidligere år var store. Takknemligheten for gode venner var større.

Ut på tur igjen

Oppgaveinnspurt

Ferdig!

Tur i Nordmarka med Kristine

Juni

6. juni var det bryllup i Bergen. Hanna Grethe og Marius fikk hverandre og en flott dag det var stort å få være med på.

Herlig!

12. juni var jeg tilbake i Oslo for den offesielle avslutningen på skolen og for å flytte ut siste rest fra mitt lille, men koselige kott på Bjølsen. Det var godt, vemodig og veldig rart. Jeg var ferdig på skolen. Tre år hadde gått fryktelig fort!

Så kom 20. juni, Iris og Anders sin store dag. En nydelig vielse, og jeg satt nærmest og hulkgråt gledestårer.

Nydelig! (hulk)

Det var stekende sommervarmt. Dagene var gode og Københavntur med Pernille gjorde livet enda bedre. Endelig fikk vi reist på den turen vi hadde snakket om i så mange år. Aldri har en elleve timer lang busstur gått så fort og aldri har jeg ledd så mye i løpet av fire dager.

Fnisejenter

Bildebevis

Måneden ble avsluttet med enda noen herlige dager i tropevarme på hytta til Pernille. Mia tok turen fra østfolds indre skoger og gjorde det hele komplett.

Nok en gang var maten det som egnet seg best å offentligjøre

Juli

Kontrastenes måned med mye glede og mange tårer. Varmen holdt seg den første uka, 30 kg jordbær ble plukket og det begynte å regne.

Rødt sommergull

Det fortsatte å regne, men av en eller annen merkelig grunn syns jeg ikke det gjorde så mye. Jeg hadde helt fri, jeg kosa meg, og jeg levde lenge på et godt gjensyn med smil og klemmer jeg aldri vil glemme.

Så kom tårene.

Mandag midt i juli var vi tre voksne og en hund som kom frem til Lyngdal og Lene etter noen timer i bil. Tre uker senere var mamma, pappa og meg tilbake i Skien, uten vårt firbente familiemedlem. Det var uten tvil riktig å la vår kjære Bastian slippe, men det var fryktelig trist, det gjorde vondt og det er en skjønning som nå mangler i familien.

Savn

Sommerblomster på liten grav

August

Den siste sommermåneden begynte som den første, med en stor dag for et flott brudepar. Maria ble foreløpig den siste i rekken med nytt etternavn.

Maria + Christoffer = sant

Min eviglange sommerferie nærmet seg slutten og turnusstart ventet enten jeg ville eller ikke. Pakkingen ble utsatt i det lengste og sommerfuglene flakset. Dagene ble brukt til å gjøre alt mulig annet. Nok et fantastisk gjensyn fant sted, og mange smil og gode ord ble utvekslet med en virkelig engel.

Til slutt ble flyttelasset ferdig. Mamma og Pernille tok plass i bilen, og vi satte kursen mot norges sørligste by, Mandal. Jeg flytta inn i en leilighet som er finere enn jeg kommer til å få igjen på lang tid, og jeg avsluttet sommerferien med en fantastisk Vampkonsert helt helt syd i Norge, og så endelig med en lovsangsfest der kursen for høsten ble satt.

Orkesterplass

17. august hadde jeg første dag som turnusfysioterapeut i Lindesnes kommune, og jeg skulle ønske jeg da visste det jeg vet nå – at jeg kom til å trives.

September – Oktober – November

Høstmånedene forsvant av sted fortere enn jeg trodde var mulig, og jeg har så godt som ingen oversikt over hva som hører til når. Sett under ett ble høsten på mange måter bedre enn jeg kunne drømt om. Mitt berg-og-dalbane-følelsesliv har hold seg lenger på toppene, selv om jeg også har kjempa unødvendig mye mot følelsen av egen ubrukelighet. Likevel har jeg først og fremst vært takknemlig. Jeg har virkelig vært veldig heldig med turnusplassen og jeg har kjent med kropp og sjel at jeg i sannhet er halvt sørlending. Det aller beste har likevel vært å være i nærheten av gode venner i Kristiansand, og det vil være det som det blir mest vanskelig å reise ifra om 6 uker.

Høstens gode opplevelser har vært mange. Jeg har gått flotte turer i Furulunden og ute ved fyret, og jeg har hatt koselige langveisfrabesøk av mamma, Pernille og Mia. Jeg har hatt fine dager på Lene og jeg har levd luksusliv på turnusseminar i Tønsberg. Jeg har fått lage middag til gode venner, sammen med gode venner og jeg har fått middag av gode venner. Jeg har fått vært med på fering av Hanna Grethe og overraskelsefeiring av Irene. Jeg har fått nybakt nydelig kringle av Marius, og jeg har lært å spille Bonanza. Jeg har markert mitt eget femårsjubileum og jeg har kjent klumpen i halsen da venner som hadde lest kom bort til meg på Salem samme kveld og gratulerte med dagen. Jeg har, helt seriøst, grått mange gledestårer i høst.

En septemberdag på Sjøsanden

Jeg bor i enden av regnbuen

Pernillebesøk

Utsikten fra vinduet mitt

Miabesøk og fyrtur

Sydspissen

Nye venner

Har lekt mye sisten med bølgene

Sjøsanden og Mandal sentrum sett fra Hobdetoppen

Siste rest av høsten

Desember

Årets siste måned begynte i Kristiansand. Jeg lærte litt om autisme, før jeg igjen befant meg i velkjente, men nyoppussede ganger, og satt ansikt til ansikt med enda en av disse englene som har betydd så mye langs en kronglete vei. Det er fantastisk å få vise at jeg er i mål.

Resten av desember kom med Gøteborgtur, pepperkakebaking, julekonserter, juleferie, snø, kulde, korsang og diskanten på Deilig er jorden, gamle venner, nye vennskap og familie. Jula 2009 har vært av det virkelig gode slaget!

Julepyntet Liseberg

Nedtelling

Pepperkakebakemesterduo Hilde og Renate

Som alltid var det fantastisk å få være med og synge på julaftengudstjeneste i Skien kirke. Ekstra gøy når denne stod på repertoaret.

Julaften

Iskald, men vakker lillenyttårsaften

Det var 2009. Ett år som har gått unna i rekordfart, som har gitt noen slag i ansiktet, men som først og fremst har bevist at grunnmuren står sterk og holder.

Jeg er stolt av familien min, jeg har herlige venner og jeg vet det blir flere gode dager i 2010. Gud er god, og jeg er takknemlig!

Love is raining down on the world tonight

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
(Joh. 1, 14)

For noen år siden, da jula var alt annet enn bare god og tårene rant fordi jeg ikke greide å glede meg over eller delta i tradisjonene som tidligere hadde betydd så mye, var det et vakkert menneske som forsiktig rådet meg til å prøve og flytte mer av fokuset over på julens egentlige budskap. Juleevangeliet. Jesu fødsel. Guds kjærlighet.

Det var ikke ment som en trylleformel og det ble det ikke heller. Det ble mange juler med våte kinn.

Men det egentlige budskapet var det samme.

Nå er det jul igjen, og mer enn noen gang tidligere kjenner jeg på deler av den gleden, freden, kjærligheten og det håpet som budskapet skal formidle. Egentlig er det for stort til å sette ord på.

*

*

*

The skies don’t seem to be as dark as usual
The stars seem brighter then they’ve been before
Deep within I feel my soul a stirring
As though my hope has been restored

Love is raining down on the world tonight
There’s a presence here I can tell
God is in us, God is for us, God is with us, Emmanuel
He’s the Savior we have been praying for
In our humble hearts He will dwell
God is in us, God is for us, God is with us, Emmanuel

(God is with us, Casting Crowns)

24. desember

Jacob holdt lammet frem så den nyfødte gutten skulle få se det. Sara gav barnet de runde steinene og trebitene hun hadde samlet i lommene sine. Det var det eneste hun kunne finne på i farten. Kongene hadde jo sagt at han skulle ha gaver. Ariel rakte frem den fine fjæren sin, og la den i hånden til barnet i krybben. Den nyfødte gutten smilte til ham. Da ropte Ariel: – Nei se! Jeg kjenner ham igjen. Det er jo sønnen til Gud!
- Vi vet det, sa Maria. – Han heter Jesus.
Nå klarte endelig de tre vise kongene fa Østerland å brøyte seg gjennom saueflokken. De knelte foran krybben og holdt frem gavene sine til barnet som var konge over alle konger.
Melkior klappet Sara på hodet: – Tenk at det var du som fant ham for oss! Vi var i byen, men så hørte vi at du ropte. Da hørte de at noen begynte å synge.
- Bevare meg vel! ropte Ariel. – Det er englekoret. Og jeg som skulle være med!
Englene sang av full hals: “Ære være Gud i det høyeste! Og fred på jorden. For Gud er glad i alle mennesker!”
- Syng med, alle sammen! ropte Ariel, og så snublet han i ordene igjen, og sang:
- Elle melle Gud i det høyeste!
Da smilte det nyfødte barnet i krybben, og blunket til Ariel.

23. desember

Sara husket at de tre vismennene hadde fortalt henne at det skulle bli født en konge rett under den store nye stjernen. Nå hadde hun sett at stjernen stod rett over taket på stallen. Hun løp bort til døren, stakk hodet ut og ropte så høyt hun kunne  mot Betlehemsmarkene:
- Kaspar, Melkior, Baltasar. Kom hit! Her er det!
Det gikk ikke mange minuttene før de hørte et fryktelig rabalder utenfor døren. Jacob gikk og lukket opp, og inn veltet en stor flokk med sauer. Midt inne i saueflokken var de tre vise kongene fra Østerland. Det var bare så vidt de klarte å holde seg på bena, for alle sauene presset på og ville inn i stallen.
- Halleluja! ropte Jacob. – Det er jo saueflokken min!

Sauene hadde gått etter lyset fra den store stjernen, og de kom  akkurat i rette øyeblikk. For de neste som kom strømmende inn døren, var kameratene til Jacob, de voksne gjeterne.
- Du er jammen en dyktig kar, Jacob, skrøt den eldste gjeteren. – Tenk at du har klart å holde sauene samlet og ledet dem hele veien hit!
- Å, det var nok ikke jeg som ledet dem, tilstod Jacob. – Men hvordan fant dere veien hit?
- Det var noen raringer som drev og spilte og sang borti hogget her, og de sa at vi skulle gå til denne stallen. For her var det skjedd noe fantastisk flott, påstod de.
- Raringer? lo Ariel.
- Ja, de skremte oss nesten med sangen sin.
- Bare vent til jeg forteller erkeengelen Gabriel at du kalte ham for en raring, klukket Ariel.

22. desember

Sara, Jacob og Ariel åpnet døren til stallen på gløtt og kikket inn. Først så de okser og kyr og esler som stod der. De spiste høy av krybbene sine, og så rolige og snille ut. Da Ariel og Sara og Jacob fikk sett seg litt omkring, oppdaget de en ung jente og en mann borte i et hjørne av stallen. De gikk bort til dem og sa hva de het.
- Jeg heter Josef, sa mannen. – Og dette er kjæresten min. Hun heter Maria.
- Dere er kanskje gjetere dere også da, siden dere har så mange dyr i huset? spurte Jacob. Da smilte Maria:
- Å nei, det er ikke våre dyr. Det er ikke vårt hus heller. Vi er fra Nasarat, og vi kom hit til Betlehem i natt for å skrive oss inn i manntallet. Men det var så mange tilreisende her at det ikke var plass til oss i noen av husene i byen. Enda folk måtte se på meg at jeg snart skulle ha et barn. Så var vi nødt til å ta inn i denne stallen for natten. Vi kunne ike gå omkring og lete etter husrom lenger, for jeg hadde begynt å få veer.
- Du ser ganske frisk ut nå? sa Ariel.
- Både frisk og glad! sa Sara.
- Ja, vi er glade, smilte Sara. Her skal du se!
Hun tok dem med bort til en krybbe, og der lå en liten nyfødt gutt. Han lå på mykt gress, og var pakket inn i tepper og sjal.

21. desember

Ariel og Sara og Jacob var enige om at alle må ha lov til å ha noen små feil, både her på jorden og i paradis.
- Du sier at du ikke klarer å huske ting, sa Jacob til Ariel.
- Nei, jeg klarer ikke engang å huske at det heter elle melle… Nei, nå sier jeg det feil igjen. Det heter “ære være”, men jeg snubler alltid i ordene. Hva er det du gjør feil, Jacob?
- Jeg klarer ikke å holde meg våken, og derfor har jeg mistet saueflokken min, De store gjeterne kommer til å bli fryktelig sinte på meg når de kommer tilbake.
- Vi skal hjelpe deg, vi! lovte Ariel. – Slike gjetere er nokså lette å skremme. Jeg kan jo for den del få erkeengelen Gabriel til å flakse litt med vingene og svinge litt rundt med ildsverdet sitt, så skal du se at de roer seg. Men du, Sara, du som er prinsesse, du skulle vel være rolig og verdig. Nå står du jo her og tripper! Hva er det som plager deg?
- Jeg er så fryktelig nysgjerrig. Og nå MÅ jeg vite hva som er inne i denne stallen! Men det er jo ikke pent å kikke inn gjennom dørsprekken…
- Da er det ikke annen råd enn å banke på og åpne døren som skikkelige folk, mente Jacob.

20. desember

Ariel ble veldig glad da han fikk igjen fjæren sin.
- Det var en flott fjære, sa Jacob. – Den lyser nesten i mørket.
- Det er en fjær fra vingen min, sa Ariel. – Det er sant at den er fin. Det er fordi det er en ekte englefjær.
- Da må du jo være en ekte engel, lo Sara.
- Det kan du skrive opp! Jeg er helt ekte. Og du -?
- Jeg er en ekte prinsesse. Men jeg er dessverre så vimsete. Nå har jeg tullet meg bort fra følget mitt.
- Og jeg er en ekte gjeter. Selv om jeg ikke er så flink til å gjete bestandig, sa Jacob.
- Det som er i veien med meg er at jeg aldri han huske ting, sukket Ariel. – Erkeengelen Gabriel er helt fortvilt over meg. Jeg prøver å huske så godt jeg kan, men jeg får det ikke til.
- Det er noe småtteri i veien med alle, enten de er engler eller mennesker, sa Jacob.

19. desember

Sara fortsatte å plukke opp fine steiner og små, glatte trebiter som hun fant på stien mens de gikk. Snart var lommene hennes fulle av slikt småtteri.
- Du er visst en ordentlig samler, du, smilte Jacob.
- En vet jo aldri hva en kan få bruk for, svarte Sara. – Se på den fine fjæren her! sa hun. Den kan jeg sette i håret mitt.
- Det var veldig pent, sa Jacob.

Da Sara og Jacob hadde gått en stund, så de et lite hus et stykke borte. Det var nok bare en stall, men det var lys i vinduene, og den store stjernen stod rett over taket, men det var noe annet også, over taket. Det var Ariel. Han klarte ikke å holde seg lenger, han måtte finne igjen fjæren sin! Nå kom han dalende ned fra himmelen, og landet rett ved siden av Sara og Jacob. De ble litt redde, for de hadde aldri sett noen som kunne fly før, men Ariel sa til dem: – Det er vel ikke noe å være redd for! Jeg er bare en snartur her nede, for jeg holder til oppe bak den store skyen der. Jeg skal nemlig være med og synge – oi! Nå holdt på å si noe som er veldig hemmelig. Jeg har ikke lov til å vise meg engang, jeg er bare en svipptur nedom for å hente tilbake en fjær som jeg har mistet.
- Det skulle vel ikke være denne? spurte Jacob og pekte på hodet til Sara.
- Akkurat den er det!
- Du får vel få den da, siden det er du som har mistet den, sa Sara.

18.desember

Sara visste at de tre kongene kom til å skjenne på henne når de fant henne igjen, men hun var vant til å få skjenn fordi hun var så nysgjerrig. Det som var mye verre, var at det kanskje var både ulv og andre farlige dyr ute og gikk om natten! Sara var glad for at hun hadde det vesle føllet sitt med seg, da var hun i hvert fall ikke alene. Sara kunne ikke vite at det var en som så henne hele tiden. Det var Ariel bak skyen oppe på himmelen. Han så den vesle gjeteren også, og han tenkte så hardt han kunne: – Gå til venstre, Jacob, så finner du Sara! Av og til kan slike tanker virke ganske godt.
Plutselig så Sara en gutt som kom gående over en haug med et lite lam over skuldrene. Hun ropte til ham, og han vinket til henne og kom løpende. – God dag, sa han. – Eller jeg får vel di god natt. Jeg heter Jacob, og jeg er gjeter. Jeg har ikke sett deg her før, hvem er du?
- Jeg heter Sara, og jeg kommer langveis fra sammen med tre kloke konger fra Østerland. Nå har jeg kommet bort fra dem og har gått meg vill.
- Du har ikke sett en flokk med sauer? Jeg har mistet dem, og nå leter jeg etter dem. Jeg tenkte å gå mot den store stjernen som lyser så sterkt.
- Det er visst dit eselet mitt har tenkt seg også, sa Sara.
Jacob smilte: – Vi får vel slå følge da, så har vi i hvert fall hverandre!