So long, Farewell

Det begynner å nærme seg ett år siden forrige ordentlige innlegg her, og jeg ser det er på tide å si takk for meg. Jeg er ikke så glad i når noe bare glir ut i ingen ting. Jeg må ha endelige avslutninger. Sette endelig strek – selv om jeg egentlig ikke liker det. Hvem gjør vel egentlig det? Så uten sammenligning forøvrig, gjør jeg som en mye omtalt britisk avis, skriver et siste innlegg og setter endelig punktum – ihvertfall for den skriftlige delen av kristinlivet.

Det virkelige, levende kristinlivet fortsetter som aldri før. Hundre prosent normalt, hundre prosent friskt, hundre prosent meg! Det har skjedd en aldri så liten ekstrem forvandling på innsiden det siste året. Jeg kjenner det fra topp til langt ut i lilletåa. Det har vokst frem noe og jeg tror jeg kan tillate meg selv å si at jeg har blomstret.  Takket være fantastiske gamle og nye venner, gode kollegaer, flotte opplevelser, nye roller, utfordrende oppgaver og møte med livets “normale” realiteter på godt og vondt, har jeg blitt MEG, Kristin – og jeg liker det! Jeg digger det! Enda så redd og svak jeg noen gang føler meg, har jeg aldri vært tryggere, tøffere og sterkere, og på tross av en fortsatt god dose usikkerhet og bekymring, står jeg fast og stødig. Livsmot og livsglede!

Det siste året har vært fantastisk, frustrende, herlig, vondt, godt, utfordrende, kort, langt, flott, smil, tårer, stillestående, givende, lærerikt, veldig fint, skikkelig kjipt, overraskende og veldig veldig mye mer. Det har vært sterke følelser og sommerfugler i magen som kom med håp og drømmer – men som også forsvant. Det har vært vanskelige, vonde og riktige avgjørelser og det har vært året for store hendelser som fast jobb og første egeneide leilighet i hovedstaden. Det har også vært året da tidligere urealistiske drømmer virkelig har blitt til en ubeskrivelig fantastisk realitet:
“24. mars 2004: Det er også andre ting jeg virkelig savner fra et ”normalt liv”. Det handler først og fremst om forholdet til andre mennesker. Jeg håper med hele meg at det en gang skal føles normalt og naturlig og være sammen med andre. At det til og med kan føles bare godt.”
10. juli 2011: Det kunne ikke vært bedre!

Så da gjenstår det bare å si tusen tusen takk til dere som har lest og kommentert her siden oppstarten for snart tre år siden, og HEIA HEIA HEIA til dere som kriger og kjemper. Jeg ber igjen; gi aldri, aldri, aldri, aldri noensinne slipp på håpet! Det er der livet er.

takk for meg!

(Denne gladsaken får det aller siste ordet)

Can’t you see; He’s chasing you with His love?

God is longing to see
Children who smile
Can’t you see how much your worth?
Can’t you see; He’s chasing you with His love?

(Hakon)

Lengsel

Jeg vil heller kjenne deg Gud, enn svarene på alle mine spørsmål. Og hvis jeg får svar på alle mine spørsmål, så vil jeg fortsatt først og fremst bli kjent med deg.

Kort innpå

Det er blitt høst.

Dagene er igjen fulle av herlige mennesker, gode opplevelser, og jeg har jobba som ordentlig fysioterapeut i to uker.

Livet smiler!

… og jeg er i tenkeboksen angående hva som skjer videre med denne bloggen …

Sommertid

En varm kopp kakao innen en armlengde og lyden av regnet som plasker ned på utsiden gir mer assosiasjoner til høst enn sommer, men kalenderen viser enda juli og vi kan vel ikke si takk og farvel til sommeren helt enda. Mamma og pappa ringte nettopp fra sørlandet og søndagens utflukt for å kjøpe is og avis, og de kunne rapportere om sol, blå himmel og noenogtjue varmegrader. Jeg innrømmer glatt at jeg er pittelitt (veldig) misunnelig. Skulle så gjerne vært der! (men mamma; dårlig samvittighet er ikke lov!)

Det her har vært en annerledes sommer. Første sommer i Oslo – noe jeg ikke har vært eller er utelukkende begeistret for. Folk flest har forlatt hovedstaden, og jeg har brukt altfor mye tid og krefter på å synes synd på meg selv som må være igjen her ”alene”.  Akkurat det kan jeg egentlig kun takke meg selv for. Man får det ikke mer moro enn man lager selv…

Heldigvis har jeg jo hatt litt ferie og da. To uker er tilbakelagt og enda en gjenstår. Gull verdt. Begynte midt i juni med en helt fantastisk uke i Lyngdal. Etter mine seks eventyrlige måneder i Lindesnes og Mandal sist høst og vinter, hadde jeg plutselig veldig mye mer jeg ønsket å få gjenoppleve og mange flere folk jeg ønsket å treffe enn det jeg tidligere har hatt, og det på veldig mye kortere tid. Jeg innså etterhvert at det å komprimere seks måneder til en uke vel ikke ville la seg gjennomføre, men jeg er overrasket over hvor mye jeg egentlig greide å få med meg på ni dager – og det med kun glede og null stress. Timingen kunne visst heller ikke vært bedre, da jeg både fikk med meg sommeravslutningen for fysiogjengen i Lindesnes og ut-og-spise-samlig for sørlandsturnusfysiogjengen, i tillegg til sesongens siste Quellsmøte i Salem. Jeg spiste middag med Marianne, hadde besøk av og var på besøk hos Hanna Grethe og  skravla noen timer over en kaffe med Cecilie (som noen uker etterpå fikk ring på fingeren – GRATULERER!) Pluss på tur i Furulunden, forfriskende morgenbakketrening, solslikking på Sjøsanden, mange timer på solsenga i hagen og en gyldenbrun hudfarge, så har du oppskriften på den perfekte ferieuke.

Sjøsanden - som jeg fikk ha nesten helt for meg selv

Pust på benken, svett og god (?)

Hit, men ikke lenger. I år igjen...

Så var det tilbake til hovedstaden og to nye uker med jobbing før ferieuke nr. 2 stod på programmet. Turen gikk da først med tog til Stockholm, noe som var veldig fint, men skrekkelig varmt! Jeg foretrekker faktisk en typisk norsk, litt frisk sommer, fremfor 33 grader i skyggen. Vi fikk nå likevel sett flere av må-se-attraksjonene, spist god mat, masse is og jeg sparte i hvert fall litt penger da hetebølgen gjorde shoppingen til mer slit enn glede. Tilbake i Skien var tilstanden en annen og regn og relativt kjølig vær hadde forvandlet sommerens røde gull til små og hårete eklinger. Radarplukkeparet Pernille og Kristin som er på vei til å skape en tradisjon, gav likevel ikke opp og endte til slutt opp med en jorbærfangst på (skuffende) 14 kg. Ganske nøyaktig halvparten av fjorårets.

Hovedgreia for at jeg så veldig gjerne ville ha ferie i uke 28 (noe som egentlig ikke var så greit på jobb, fordi de fleste andre ville det samme), var at Misjonsforbundet sitt sommerstevnet, Liv&Vekst, skulle være i Stavern den uka og planen var at jeg skulle kjøre tur/retur Skien-Stavern noen dager for å få meg en del. Etter mye frem og tilbake endte det med at jeg bare fikk med meg ett kveldsmøte, men det var til gjengjeld veldig veldig bra. Det var min tidligere bibelskolelærer Siri som talte. Et fantastisk forbilde og stor inspirasjon, som også gir veldig gode klemmer. Det ble et herlig gjenhør og gjensyn med både henne og andre. Kveldsmøte i Stavern ble kombinert med formiddagsbesøk i Tønsberg og jeg fikk hilse på og kose med lille vakre, nydelige Alma som hadde rukket å bli seks uker allerede. Maria-mamma’n strålte, og med god grunn. Fantastisk!

Nå har jeg jobba en uke igjen (inkl. ekstravakt lørdag), og har enda to uker til før siste ferieuke. Håper de forsvinner fort. Selv om jeg gleder meg til mer ferie, så gleder meg nesten enda mer til den vanlige hverdagen er her igjen og godtfolket kommer tilbake til byen. Da skal det bli andre brød. Og boller. Og kaker – som jeg skal trylle frem med min splitter nye eggehvite KitchenAid kjøkkenmaskin som nå stå på kjøkkenbenken og gjør seg flott. Glede!

Tidlig sommerproduksjon, preKitchenAid

Fortsatt god sommer til dere alle!

…satser på at det ikke blir like lenge til neste gang…

Bloggsnakk og strålende nyheter

Bloggsnakk

Da jeg begynte å blogge for ganske nøyaktig 1,5 år siden, var det egentlig uten så veldig mye mål og mening. Jeg hadde fulgt ivrig med på andres blogger en god stund og jeg hadde egentlig bestemt meg for at dette var noe jeg ikke skulle begi meg ut på. Men så kjeda jeg meg en dag – og der kom KRISTINLIV. Siden det har blogginnleggideer, dårlig samvittighet over lite blogging, spørsmål rundt hele bloggefenomenet og tanker om hva, hvorfor og til hvem stadig svirret rundt i hodet mitt. Bloggingen har absolutt tatt mer tid og mye mer tankevirksomhet enn jeg i utgangspunktet hadde trodd og ment at den skulle. På godt og vondt.

Bloggen har også blitt veldig annerledes enn jeg hadde tenkt den skulle være. Etter at jeg i mars i fjor valgte å fortelle resten av historien, har store deler av bloggen handlet om mine tøffe tak og store seire, om hvordan det var å leve med anoreksi, veien ute av anoreksi(unnskyld ordbruken)helvete og livet som helt frisk. Mitt ønske har vært å vise andre kjempere at det er mulig å komme helt i mål og at det er verdt alle kampene. Jeg har også hatt en ønske om å vise flere sider av sykdommen, prøve og forklare litt og spesielt fokusere på at det å ha anoreksi for veldig mange ikke egentlig handler om utseende, vekt og mat, og at sykdommen får enormt store innvirkninger på alle sider av livet  – og livet til de en har rundt seg. Anoreksi, og andre typer spiseforstyrrelser, er utrolig komplekst, og selv jeg som har levd midt oppi det i flere år har nå problemer med å forstå logikken og tankegangen som for ikke mange år siden kontrollerte dagene mine. Jeg blir virkelig skremt når jeg innser hvor langt ens egen forskrudde syke tankegang kan la det gå, og jeg har stor forståelse for at de som ser det fra utsiden ikke kan begripe hvordan det er mulig.

Mye av tankevirksomheten rundt bloggen har gått på det å finne en balanse i forhold til hvor mye jeg skal dele og hvor mye jeg skal fokusere på den delen av kristinlivet som nå  er forbi. Det er ihvertfall helt sikkert at andelen innlegg som omhandler temaet ikke er representativt for hvordan kristinlivet er i dag. Heldigvis. Anoreksien er ikke lenger en del av hverdagen min, og jeg tror det nettopp er derfor at jeg kan se tilbake og skrive om det på den måten jeg gjør nå. Det er også derfor jeg virkelig brenner for å vise andre at livet kan gå fra mørke til lys, og det er derfor jeg stadig opplever kontraster i hverdagen som blir så overveldende og store at jeg bare må fortelle.

Kristinliv er blitt mitt lille forsøk på å nå ut til noen av de som trenger det med ekstra doser kampvilje og  håp. Jeg skulle gjerne gjort så mye mer.

Strålende nyheter

Bloggen er også blitt et fint sted å kunne videreformidle gode nyheter og lørdag var visst dagen for de virkelig strålende. Først kom gladmeldingen fra Maria om at lille vakre Alma var kommet til verden. Velkommen lille venn! Og store gratulasjoner sendes til familien på tre!

Så fant jeg dette brevet i postkassen min:

Jeg har visst det en liten stund, men det var godt å endelig se det svart på hvitt! Kontrakten ble skrevet under før jeg fikk av skoene, og jeg gav meg selv en liten klapp for å feire at første jobb som ordentlig fysioterapeut er i orden. Det er fantastisk deilig og en stor lettelse!  Og ikke bare har jeg fått jobb, men jeg får fortsette på Rikshospitalet og på samme seksjon der jeg er i turnus nå og trives utrolig godt. Det kunne virkelig ikke vært bedre!  Jeg roper hipp hipp hurra og tillater meg selv å være bittelitt stolt!

Dersom noen hadde fortalt meg for seks-syv år siden at jeg skulle bli ansatt som fysioterapeut på Rikshospitalet i 2010, så hadde jeg sett på vedkommende i vanntro, blitt fryktelig sint og samtidig kvalm av angst. Det var en virkelighet jeg ikke engang våget å tenke på. Nå har det skjedd på ordentlig – og jeg bare smiler.

En hyllest #2

Velfortjente hylningsrop og mange klemmer går til denne fantastiske gjengen som har gjort de siste ukene til et eventyr med store doser FRYD OG GLEDE. Tenk å være velsignet med slike usedvanlig herlige venner. Jeg er glad og stolt.

Vegard, meg, Audun og Vivian - på vei til Hovedøen

Hanna Grethe, Marius, Magnus + Vegard og meg igjen

Irene er også med!

Hele gjengen samlet, minus fotografen Audun - som ikke så noe problem i at dette kunne offentliggjøres.

Noen ganger føles livet nesten litt for godt til å være sant.

En hyllest

Hverdagsengel

En hverdagsengel
går ved din side med små varsomme skritt
Lytter, tar seg tid
Ser – og er tilgjengelig

En hverdagsengel
fordømmer ikke,
men viser omsorg og er nær

En hverdagsengel
har visdom
Den invaderer ikke,
men støtter og utfordrer – på samme tid
Den overtar ikke rattet når du har kjørt deg fast,
men legge planker under hjulene så de får feste

En hverdagsengel
har humor
er gledesspreder
og jubler når du lykkes

En hverdagsengel
tåler dine tårer
og er ikke redd for å vise sine egne

En hverdagsengel
har trygg lagringsplass for betroelser
helt fri for lekkasjer

En hverdagsengel
opererer i det stille
og etterlater seg ikke store merker i terrenget

MEN;
Et tynt gullstøv observeres på
grusen når den har passert

Unni Wenche Lindberg

Det er noen mennesker jeg føler jeg aldri for takket nok. Det finnes ikke ord som er store nok. Livreddende engler som har operert i det stille, men som også har satt himmel og jord i bevegelse. Som har satt til side tid, rom og gitte rammer, og som har redefinert betydningen av håp, godhet og omsorg.  Engler som har lyst opp en kronglete vond vei og som har dratt meg bort  fra det som kunne gått så fryktelig galt.

Engler som har malt store deler av hjertet mitt med permanent gullmaling.

Det vil aldri bli nok, men likevel TAKK!

Men så ble det ikke sånn

Denne helgen har vært planlagt siden midten av desember. Datoene har vært tydelig markert i kalenderen og var lenge altfor langt frem i tid. Pernille skulle komme på besøk. Vi skulle på  Vamp-konsert. Vi skulle spise sushi med Mia og Camilla. Vi skulle fortsette tradisjonen med 1. mai-tur. Vi skulle ta masse bilder og få vondt i magen etter latterkrampe nummer 12. Åh, som jeg har gleda meg.

Men så ble det ikke sånn. Det skulle nesten ikke vært lov, men av alle årets 52 helger, så ble Pernille syk akkurat denne. Er det mulig? Stakkars stakkars Pernillemor som har ligget syk hjemme og gått glipp av konserten som jeg vet hun har sett veldig frem til, og stakkars meg som har gått glipp av lenge etterlengtet kvalitetstid med go’ingen. Gjett om vi skal ta det igjen!

Tross Pernillemangel og endrede planer for helga, så kan jeg egentlig ikke klage. Konserten på fredag var som forventet helt topp og Mia ble nyfrelst Vamp-fan. Ikke uventet. 1. mai-turen i går ble byttet ut med favorittimen på SATS, og Camilla og Mia fikk servert kyllingssalat i kjelleren min. Koselig minireunion! I dag er himmelen knallblå og sola varmer. Jeg må ut.

I beklagelig mangel av nye bilder fra turbanden, får jeg legge ved noen av de som ble sensurert bort etter fjorårets maitur.

Det var turen sin det!

Og når det gjelder Vamp; FANTASTISK! Mulig det legger til et titalls år på min mentale alder, men det blåser jeg i. Jeg gleder meg allerede til neste konsert og lar favorittlisten på Spotify gå på repeat.

Hør og nyt

God søndag!

Fra høyt til lavt og opp igjen

Bloggen lider under selvforskyldt prestasjonsangst og det har vært komplett umulig å fullføre et skikkelig innlegg den siste tiden. Mine egne krav om spesielt velformulerte setninger og meningsfulle innlegg har gjort bloggingen til mer stress enn glede, og det føles litt som å være tilbake på skolebenken der innleveringer blir vurdert med rød tusj og karakter. Det er for dumt! Nå ønsker jeg skrivegleden velkommen tilbake og jeg lokker med et enkelt og greit sammendrag av litt av det som har skjedd siden sist.

Det har gått en måned, faktisk over det og. Det har vært turnusseminar, kaostilstander på jobb, påske, venner, familie og et humør som har vært mer ustabilt enn på lang lang tid. Jeg har måttet innrømme for meg selv og andre at ja, det har vært en nedtur å komme tillbake til Oslo etter 6 måneder på det blide sørlandet. Det var egentlig uungåelig. Lista var lagt veldig høyt. På tross av fantastiske venner og en jobb jeg trives minst like godt med som den forrige, så har det til stadighet sneket seg inn en velkjent følelse av usikkerhet, ensomhet, bekymring.  Det er merkelig hvordan ting og tang kan endres på 356,5 km.

Det er lenge siden en ferie føltes så nødvendig som påska i år. Etter uker med uante mengder med pasienter der fokuset på behandlingen i perioder nærmest var kvantitet fremfor kvalitet, var det fantastisk å kunne sette seg på toget til Skien onsdag før Skjærtorsdag med fem dager fri i vente. Stikkord for påska 2010 ble familie, venner, avslapping og påskegodt. Kunne ikke vært stort bedre.

Påsketur i vårværet

Årets første blåveis

I (sol)veggen

Grillet pinnbrødinnbakt sjokolade - ANBEFALES!

Det er endelig vår og lysere tider både ute og inne. De siste to ukene har hevet nivået på Oslotilværelsene betraktelig og jeg har hatt mange flotte dager. Flere herlige timer tilbragt med gode venner, en strålende sol som varmer godt og et litt lavere tempo på jobb får ta den æren. Kalenderen for de neste ukene er unormalt full av ting å se frem til. Det er store sjanser for at resten av våren i Oslo blir veldig bra.

Å sol, du sende kvite
brev om lys og lyster
fra univers, kor lite
e kjent. Vår Jord, di syster
i himlarommå blå,
kan skimta våren vinka nå
fra fjerne stjernekyster.

Og snø og kalde dagar
drar med tankar skitne
vekk fra sinn og hagar.
Og som et vårens vitne
ei snøklokka av rein
fryd står på sitt grønne bein.
Velsigne deg, du litne!

Ja, sol og vår så drive
fuglane te strevet.
Di bygge reir av sivet
mens sunnavinden leve.
Ha takk, du gule sol
fra kvitveis og fra blyg fiol
og alt så fins i livet!

(Vamp)

Verdens beste!

Det har vært taust på bloggfronten i det siste. Tenkte det var på tide å bryte stillheten med å rope ut et kjempeHURRA for verdens beste mamma som har bursdag i dag!

Mammas smilende øyne bak en kaffemoccakopp

Mitt datterhjerte svulmer over av stolthet fordi du er min mamma. Jeg er glad i deg!

Rutiner på godt og vondt

Det skulle ikke ta mer enn to-tre uker før jeg var tilbake i de gamle og til dels ensomme rutinene jeg trodde og håpa jeg hadde forlatt for godt da jeg dro fra Oslo for snart ni måneder siden. Jeg innser nå at de eneste virkelige endringene innebærer at skole og lesing er byttet ut med jobb, og at en overfylt 37-buss er erstattet av en litt mindre full 23-buss og T-bane linje 3.

Det er ikke sånn jeg ønsker at dagene skal løpe av sted.

Så, jeg har tatt noen skritt, jeg har sendt noen mailer og jeg har bestemt meg for å trosse angst og usikkerhet i forhold til alt som er nytt og “skummelt”. Det er ikke store greiene det er snakk om, men det er nettopp slike greier jeg tidligere bare har snakket om og utsatt, fordi jeg ikke har hatt mot til å faktisk gjennomføre. Det er også slike greier som gjør at dagene mest sannsynlig vil fylles av litt mer enn bare jobb, trening og timer på sofaen med data’n i fanget, og som vil gjøre det mulig å bli kjent med nye mennesker. Jeg skulle bare ønske at det ikke føltes så fryktelig vanskelig…

Heldigvis tok det heller ikke mer enn et par uker før jeg var godt inni de fleste av rutinene på jobb. Flere kilometer er allerede tilbakelagt i gangene på Riksen og pasientene instrueres i hoste- og støtteknikk, mini-PEP,  respirasjonsøvelser, sirkulasjonsøvelser og mobilisering til sengekant. Det er til tider veldig hektisk, men det er moro å være del av et stort og spesialisert arbeidsområde. Jeg trives godt!

Kommende uke settes alle gode og dårlige rutiner på vent, og skolebenken inntas. Det skal være “Turnusseminar” på HiO og jeg fryder meg over en uke med “fri”, gjensyn med mange gode mennesker og Renate og Hilde som midlertidige samboere. Det blir så bra! Etter det er det bare en og en halv uke med jobbing før påskeferie. Glede!

Og det går mot VÅR dere! Jubel!

Første måned i Oslo er gjennomført. En ekstra takk går til Irene, Audun, Vivian, Magnus, Vegard, Mia, Camilla, Ingunn og Anita som har vært med på å gjøre overgangen fra sørlandslivet til Oslolivet veldig mye lettere. Og mange store klemmer sendes sørover til Hanna Grethe, Marius, Cecilie, Marianne, Renate, Hilde, Anne Elisabeth og Nina – jeg savner dere masse masse!

Helt til slutt noen nydelige ord og toner å ta med seg inn i søndagen og en ny uke

Heia Erna!

Utdrag referat fra Stortinget 2. mars 2010:

Erna Solberg (H): Å operere en hofte, en tå eller til og med et hjerte er noe som til dels kan standardiseres. Det er stort sett avhengig av det biologiske, og de personlige forholdene kommer inn som tilleggsforstyrrelser for legene.

Når det gjelder psykiske og psykiatriske spørsmål, er det kanskje motsatt. Spiseforstyrrelse er en lidelse som vi ikke helt vet hvorfor oppstår. Men vi vet heller ikke hva det er som gjør at det går vekk. Det er fortsatt et område hvor vi trenger masse ny utprøving av metoder, mer kunnskap, andre måter å jobbe på. Det er et område hvor statsråden egentlig burde ha vært søkende etter bedre tilbud, istedenfor å være systemforsvarer for at det offentlige er det riktige, at uansett er det bedre at det offentlige bygger opp et tilbud, enn å prøve et tilbud som faktisk over tid har vist seg å være et godt tilbud for dem som har trengt hjelpen. Ja, det er et så godt tilbud at det er foreldre som har valgt å sette hele huset sitt i pant for at døtrene deres skal få fortsette å gå der, et så godt tilbud at det finnes offentlige poliklinikker som lar være å ansette psykolog for å bruke alle de pengene til å betale for et opplegg på denne institusjonen, mens andre altså ikke får et tilbud om psykolog i det området. De vet at hvis de hadde gått til helseforetaket, hadde personen blitt tvangsinnlagt og blitt tvangsfôret.

Det er relativt interessant å oppleve at statsråden hadde en systemtilnærming, ikke en mennesketilnærming, til denne type spørsmål. Jeg synes man burde tenke annerledes. Jeg synes man burde sagt: Dette er et spennende, godt tiltak, og vi burde sett om dette var en tverrfaglig metode som ga et bedre tilbud. Egentlig burde statsråden applaudert i stedet for å stenge.

Å høre en statsråd si at på grunn av at den regelen passer ikke, og den regelen passer ikke, og da vil ikke forslagsstillerne oppnå sine intensjoner med forslaget i dag – egentlig helt irrelevant. Hovedproblemet for forslagsstillerne er at vi sannsynligvis ikke får oppnå dette før vi skifter regjering, fordi denne regjeringen har bestemt seg for å være forsvarere av systemet, ikke av pasienter, i Norge. Regjeringen har bestemt seg for at den ikke vil prøve å se etter nye behandlingsmetoder for noe av det som er vanskeligst å behandle, nemlig psykiatrisk/psykologiske lidelser som ingen har fasitsvaret på i dag.

Jeg vil anbefale statsråden å begynne på en helt annen måte – oppfatte seg som ombudsmann for de unge jentene, oppfatte seg som om hun har fått det politiske tillitsvervet hun har, fordi hun skal hjelpe folk, og at hun faktisk må finne en løsning i saken, i stedet for å finne alle grunner til ikke å gjøre noe.

Så min oppfordring er at statsråden bestemmer seg for at denne saken skal løses, for her har vi mye å lære. Det burde statsråden sagt noe om fra talerstolen, istedenfor å finne på alle mulige unnskyldninger for hvorfor systemet er viktigere enn mennesker.

Hele referatet kan leses her. Sak nr. 7.

Evig kjærlighet

Nothing can separate
Even if I ran away
Your love never fails

I know I still make mistakes
But You have new mercies for me everyday
Your love never fails

You stay the same through the ages
Your love never changes
There maybe pain in the night but joy comes in the morning

And when the oceans rage
I don’t have to be afraid
Because I know that You love me
Your love never fails

The wind is strong and the water’s deep
But I’m not alone in these open seas
Cause Your love never fails

The chasm is far too wide
I never thought I’d reach the other side
But Your love never fails

You make all things work together for my good

Store omveltninger

Det har blitt mange tenkte og påbegynte innlegg den siste måneden, og en del frustrasjon over at jeg ikke har greid å formulere fornuftige setninger til avsnitt som det er verdt å lese. Problemet har ikke vært fravær av hendelser. Heller det motsatte.

Planen var først å skrive noen ord for å takke for alle de kommentarene og tilbakemeldingene jeg fikk etter det forrige innlegget. Av grunner jeg egentlig ikke helt vet selv, var det et veldig vanskelig innlegg å skrive, og nettopp derfor er det spesielt godt å oppleve at det jeg ønsket å formidle ser ut til å ha truffet noen som kanskje trengte å høre det. Takk for at dere lar meg få vite det.

Jeg hadde også planer om å skrive et innlegg fra Oslohelga sammen med mamma i slutten av januar, om hvor flott det var på Kvinneseminaret, om hvor lite fristende tanken på  å skulle flytte tilbake til hovedstaden var, men også om hvor herlig det var å treffe igjen noen av disse skjønne menneskene som gjør byen til et potensielt sted for mange gode opplevelser de kommende månedene. Jeg vet jeg har mye godt i vente.

Innlegget med referat fra bursdagsfeiring i Kristiansand, tauing av bil, nedpakking, utvasking, helga i Skien, avskjedsmiddag(er), rydding av kontorplass, levering av nøkler, “hade”, klemmer og tårer, ble aldri lenger enn en setning; “Det er trist å skulle reise fra noe som har vært så bra.”

Det er mye og mange jeg kommer til å savne.

Så prøvde jeg atter en gang, sist søndag, på plass i ny leilighet og spent før første dag i ny turnus, å skrive noen ord igjen. Det gikk ikke da og det gikk ikke de påfølgende kveldene. Nå er det søndag på ny og det ser ut til at innlegget blir en realitet. Endelig!

Store omveltninger.

En moderne og lys leilighet med store vinduer og fantastisk sjøutsikt, er byttet ut med en gammel kjellerleilighet  med bittesmå vinduer og så godt som verken utsikt eller innsikt. Alle kasser er pakket ut, IKEA-hylle og bord er skrudd sammen og første klesvask er tatt ut av maskinen. Jeg savner lys, men syns egentlig det har blitt riktig så koselig her. Sjarm.

Det er ganske nøyaktig dobbelt så mange ansatte på Rikshopitalet (eller Oslo Universitetssykehus avd. Gaustad som det nå så korrekt heter) enn det er innbyggere i Lindesnes kommune. Her om dagen gikk jeg i tog for å komme inn i garderoben, og jeg deler kontor med ikke mer enn 15-20 andre fysioterapeuter. Store forhold. Mye lyd og mange nye rutiner å sette seg inn i. De neste seks månedene skal jeg værer stasjonert på Seksjon for intensiv, medisin og kirurgi (fysioterapi) . Arbeidsoppgavene består hovedsakelig i oppfølging av pasienter før og etter store operasjoner. Det blir mye lungefysioterapi, noe som passer meg utmerket. Førsteinntrykket er veldig bra, og det er godt å oppleve at jeg ikke føler meg like “grønn” som jeg gjorde ved turnusoppstart for seks måneder siden. Om enda seks måneder er jeg ordentlig fysioterapeut. Jada…

Det føles som veldig mye lenger enn en uke siden jeg forlot sørlandet. Dagene er nye og på mange måter veldig annerledes. Rutinene begynner å ta form. Venner skal treffes og leiligheten skal “innvies”.

Det her blir nok bra. Jeg satser på det.

Edit: Innlegg nr. 100. HURRA!