Nå tennes millioner av julelys

Om to timer begynner ferden mot Gøteborg og starten på den tradisjonelle førjulsturen til mamma og meg. Femte året på rad. Jeg gleder meg!

Liseberg er pyntet med fem millioner lys! En magisk verden.

4. desember

- Skal jeg være her i hele evigheten? Omtrent hvor mange sekunder er evigheten da? spurte Ariel. Han var fryktelig nysgjerrig, og når det var noe han lurte på, så spurte han de store englene.

Gabriel var jo den største av dem alle, han var så klok og gammel at han hadde greie på alt mellom himmel og jord. Og enda litt mer. Han visste ting som ingen andre visste. Den gamle engelen vagget på det kloke hodet sitt:
- Du klarer ikke å holde på den minste ting. Men de største gåter vil du ha svar på. Det er ingen som kan måle evigheten.
- Ikke du engang?
- Selv ikke jeg kan måle evigheten. For den har igjen begynnelse, og ingen ende.
- Det blir omtrent som slange! Er evigheten som en slange? En slange som biter seg selv i halen, sa Ariel. – Den har ingen begynnelse, og ingen ende.
Da måtte selv den strenge Gabriel smile.
- Du Ariel, du Ariel. Huske kan du ikke. Men fantasi, det har du nok av!

3. desember

- Ære være, ære være, ære være, elle være, ære velle, elle velle, elle melle, elle melle…
Ariel satt under palmen og øvde seg, men det gikk i surr for ham hele tiden. Det var så mange ting å se på. Fugler og blomster og dyr og trær. I Paradis er alt vakkert. Alle er snille. Ingen plager hverandre, ingen spiser hverandre, ingen er redde for hverandre. I Paradis leker små lam med svære løver.

Ariel var ikke redd Gabriel. Han visste at det var nødvendig at alle lærte sangene riktig, og han visste at Gabriel strevde veldig for at koret skulle bli bra. Derfor øvde Ariel så godt han kunne på den vanskelige sangen.

Over hodet til Ariel hang en diger slange. Selv ikke svære kvelerslanger er noe å være redd for i Paradis. De hverken biter eller kveler. Denne slangen hang der og forsøkte å bite seg selv i halen. Det syntes Ariel var morsomt å se på. Det er ikke lett å lære leksen sin, når det er noe morsomt å se på. Ariel satt der og mumlet uten å tenke:
- Elle melle, elle melle…
Da stod plutselig den store engelen Gabriel der igjen. Ariel skvatt, og ropte:
- Elle melle Gud i det høyeste!
Gabriel ristet på hodet.
- Der kan du se! Du klarer ikke å huske den minste ting i ti sekunder! Og hvordan har du tenkt at det skal gå da, når du skal være her i hele evigheten?

2. desember

Gabriel var den største engelen i paradis, og han var den strengeste av alle. Han skulle passe på at alt gikk rett for seg i himmelen. Gabriel stod som oftest ved den store gullporten. Han hadde mye å tenke på, for han skulle holde orden på alle, både engler og dyr og trær og planter. En av de viktigste å holde styr på, var Ariel.
- Du må da kunne huske at det heter ”Ære være”! sa Gabriel. – Det går ikke an å syng ”Elle melle Gud i det høyeste!”

Men samme hvor mye Gabriel skjente på ham, så sang Ariel alltid feil.
- Nå setter du deg under denne palmen og øver til kan det ordentlig, sa Gabriel. Ariel prøvde så godt han kunne. Han satte seg ned, og sa om igjen og om igjen for seg selv:
- Ære være, ære være, ære være, elle være, ære velle, elle velle, elle melle, elle melle…

kristinliv.no

Jeg har en fryktelig snill bror som har ordnet domene til meg. Var visst egentlig en liten del av årets julegave, men så kom det plutselig frem på bloggstatistikken i går.

Så nå er adressen enkelt og greit:

Takk Torbjørn!

1. desember

Ariel var en av de minste englene i Paradis. De store englene var stadig etter ham og skulle lære ham ordentlig engleskikk. Ariel var nokså vimsete.
Dessuten var han glemsom. Det var mange ting som de store englene syntes var viktige, men som Ariel aldri kunne klare å huske.

Ariel var med i det store englekoret, og de drev og øvde, for de skulle snart holde en stor konsert. Han var flink til å synge.
Hvis han først hadde lært en melodi, så glemte han den aldri. Men han klarte ikke å huske de riktige ordene i sangene. Han sang feil. Hver gang de kom til ”Ære være”, så sang Ariel ”Elle melle”.

- Elle melle Gud i det høyeste!

De andre englene var helt fortvilt, og de var nokså sure på Ariel. De syntes at han ødela hele koret.

Ventetid

Tenn lys!
Et lys skal brenne for denne lille jord.
Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.
Må alle dele håpet, så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes.
Et lys er tent for det.

Jeg har fått leilighet!

Kontrakten er skrevet under og depositumet er betalt. I februar flytter jeg til Tåsen.

Er igrunn riktig så fornøyd.

 

Mitt budskap

For noen uker siden gikk denne flotte utfordringen ut til alle bloggere, og det var med stor glede jeg så at June hadde utfordret meg.

Mitt budskap til verden

Legg merke til utropstegnet!

Håp! Og hold fast!

Og ta en titt på denne

Halvveis

Frykte du nåke iblant før du kjenne det?
- Kim gjør’kje det, ja kim gjør’kje det?
Komme du tettare innpå det, hende det
titt nok at troll e et rotvelta tre.

I dag er det nøyaktig tre månder siden jeg hørte denne teksten ble fremført av Vamp helt ute på Norges sydspiss. Starten på sørlandstilværelsen – som jeg på mange måter frykta. Jeg grudde meg til turnusstart. Jeg så for meg hvor ubrukelig jeg kom til å føle meg, og jeg var ikke mye høy i hatten da jeg møtte opp på Lindesnes omsorgssenter mandag 17. august. Nå etter tre måneder er jeg godt inni det meste, og har nok en gang erfart hvor unødvendig og lite hensiktsmessig det er å ta alle bekymringer på forskudd. Komfortsonen er kraftig utvidet, selv om det fremdeles er mye å gå på.

I dag er det også nøyaktig tre måneder til første dag som turnusfysioterapeut på Rikshospitalet. Midten er rundet, nedtellingen har uvillig begynt og jeg bør så smått begynne å planlegge Oslo-livet fra februar. Jakten på husrom er i gang, og finn.no besøkes hyppig. Tanken på å skulle tilbake til hovedstaden er ikke utelukkende positiv, men jeg finner stadig flere godbiter å se frem til.

De tre første månedene har forsvunnet uten at jeg har hengt helt med i svingene, og jeg ser for meg at de tre neste kommer til å gå enda raskere. Jeg skal prøve å leve og nyte, og ikke bare tenke fremover og telle nedover og restarte den altfor kjente bekymringsrunddansen.

Carpe diem

I dag har jeg kosa meg med lukten og smaken av nybakt brød. Jeg har kjent varmen på kroppen fra sårt etterlengtende solstråler og jeg har nytt utsikten og lyden av brusende bølger. Jeg har sunget meg hes fra Mandal til Kristiansand, og jeg har tilbragt deilige timer sammen med gode venner. Jeg har gitt Gud all ære, og jeg har igjen innsett at jeg lever for noe som er mye større enn meg selv.

I dag har vært en slik dag som aller helst ikke skulle tatt slutt.

er det noe rart jeg ikke vil reise fra dette

 

Carpe diem