For fem år siden var 1. november en mandag. Jeg hadde prøvd å forestille meg hvordan dagen skulle bli. Det viste seg å være umulig.
Jeg husker hva jeg hadde på meg. Jeg husker hvor vi satt på Bastøferga. Jeg husker pappa kjøpte kaffe og Vestlandslefse, mens mamma strikka og jeg bladde gjennom Norsk Ukeblad. Jeg husker turen innom Torvbyen og at vi kom frem til Åsebråtveien 36 B i god tid. Vi skulle være der halv elleve. Jeg husker hvem som stod utenfor det gule huset og hvem som åpnet opp da jeg ringte på døren. Jeg husker veien opp alle trappene til det lille rommet der jeg hadde vært torsdagen før. Dagen da jeg ble vurdert og da jeg bestemte meg for at jeg virkelig ville ta opp kampen. Jeg trodde ihvertfall at jeg ville. Jeg visste jeg måtte prøve. Jeg visste at jeg både ville og ikke ville. Jeg visste jeg egentlig ikke hadde noe valg. Det var nå eller aldri, og jeg ville klare det! Jeg var glad og letta over at jeg fikk sjansen til å prøve, men jeg var fryktelig redd! Ord ble sagt og regler ble gjentatt. Mamma og pappa ble forsikret om at jeg skulle bli tatt godt vare på. Tårene pressa, men smilet satt hardt.
Jeg husker blomstene og kortet fra Pernille som ventet utenfor det som skulle bli “mitt” rom. Jeg husker at mamma og pappa dro etter flere klemmer og med blanke øyne. Jeg husker jeg satte meg på senga, nærmest ute av stand til å bevege meg. Jeg husker klokka som ble 12. Jeg husker lunsj. Ulovlig mat. Ulovlige mengder. Ulovlige følelser og tanker. Jeg husker kaos, nummenhet, angst og smilet som fremdeles var på plass.
Jeg husker hvilrom, matter, puter og tepper. Jeg husker hvor vanskelig det var å puste og stemmen fra spilleren som ba tankene fly og kroppen spenne av. Jeg husker den trøstende hånden fra ei av jentene da jeg ikke lenger greide å holde tårene tilbake.
Jeg husker fika, middag og kveldsmat. Jeg husker det enorme voksende kaoset, angsten og nummenheten. Jeg husker smilet som igjen forsøkte å skjule alt sammen.
Jeg husker jeg skrev.
1. november 2004
Det meste føles kaos nå. Jeg føler masse, samtidig som jeg ikke føler noe. Er fryktelig urolig. Må ha noe å holde på med, ellers sitter jeg bare og skjelver. Har så mange tanker, så mange spørsmål… Skjønner ikke min egen reaksjon… Føles som om jeg er en stor vulkan som ligger og ulmer før et stort utbrudd.
Det har vært en helt sprø dag. Er akkurat som om jeg har vært utenpå meg selv. Føler meg som en robot. Må være flink. Gjøre som jeg får beskjed om. Må være sterk. Samtidig så blir det bare så helt ufattelig feil. Hører at jeg har vært flink ved måltidene, og det føles ihvertfall ikke riktig. Hadde vært mye mer riktig om jeg protesterte vilt. Reiste meg opp og løp ut, heiv tallerkenen i gulvet eller noe sånt. Anoreksistemmen er rasende for at jeg ikke gjorde det. Det er ikke riktig at måltidene skal gå ”greit”. Det er bare feil feil feil. Jeg skal ikke spise den maten! Har ikke lov til det. “Kristin, du skal ikke spise i det hele tatt! Og nå sitter du der og spiser mer i løpet av ett måltid enn i løpet av flere dager tidligere. Du har absolutt ingen kontroll lenger.”
Det går ikke det her. Jeg kan ikke spise så mye.
Vil jo bli frisk, men kan ikke bli det. Åhhh, alt er bare kaos. Kaos!! Og det er bare helt fryktelig, forferdelig vondt å kjenne at magen min er full av mat. Helt stappfull. Skjønner ikke hvordan i all verden det skal være mulig og få i seg enda ett måltid i kveld.
Det er ikke frykten for at vekta skal fly til himmels som er det verste. Det verste er tanken på at jeg spiser. Skal ikke spise, kan ikke spise. Vekta blir et bevis på om jeg spiser eller ikke, om jeg gjør det jeg har lov til eller ikke. Og jeg har jo ikke lov til å spise. Trenger det ikke. Fortjener det ikke. Men her må jeg… Det er bare så vondt å skulle være den pliktoppfyllende jenta som gjør som hun får beskjed om og smiler og sier at alt er greit, når det egentlig ikke er greit i det hele tatt. Og når det i tillegg er helt umulig å forklare det, fordi det på en måte føles greit, fordi alle følelser er borte, og det bare er kaos igjen. Savner mamma, savner pappa. Savner tryggheten hjemme. Savner kontroll…
Jeg kan ikke helt tro at det “bare” er fem år siden jeg skrev dette. Jeg kan nesten ikke tro at det er jeg som har skrevet det. Samtidig kan jeg klart og tydelig se deler av dagen som en film inni hodet mitt. Detaljer. Hva som ble sagt. Ansiktsuttrykk. Tanker. Men noe er borte. Det forsvant i kaoset.
Dagene som fulgte bestod først og fremst av spise, hvile, spise, hvile. Og snakke. Sette ord på. Finne alternative tanker. Stadig høre nye virkelige sannheter – iherdig prøve å legge vekk de gamle syke. Det var vondt. Det var tårer under dyna. Det var mye frustrasjon og en del overraskelser. Jeg trodde på forhånd at det var det å fysisk sitte ved bordet å spise som skulle bli det vanskeligste. Tygge. Svelge. Kjenne maten i magen. Være mett. Og det var vondt og fryktelig vanskelig, men det tøffeste var å skulle gi slipp. Gi slipp på det som så lenge hadde vært mitt, som hadde vært meg. Gi slipp på overbevisningen om at Kristin skal være syk. Kristin har ikke lov til å spise. I begynnelsen spiste jeg kun fordi jeg ikke hadde noe valg. Etter som ukene gikk begynte jeg å forstå at også jeg trengte det.
Jeg begynte å se at jeg hadde lov til å spise, at jeg hadde lov til å si at det smakte godt. Jeg prøvde hardt å gi meg selv lov til å bli frisk. Jeg kjempa og til tider var det ubeskrivelig vondt.
Men; mat i magen og næring til sulte celler gjorde det mulig å forstå og tenke klarere. Gjorde det mulig å kjenne på lenge bortsultede følelser - på både godt og vondt. Gav rom og mulighet for gode opplevelser, ekte smil og en voksende livsglede og tro på fremtiden. I dag er det de gode minnene jeg husker best.
Jeg husker de flotte modige jentene og har fått venner for livet. Jeg husker måneskinnturene med Pernille og vårt “hemmelige” julekalenderprosjekt. Jeg husker ukens høydepunkt med massasje, levende lys og rolig musikk. Jeg husker den gode, varme tunge balldyna og avspennings-CD’en med “högra arm är varm” (som jeg lurte med meg opp på rommet, kopierte og har hørt på nesten hver kveld siden). Jeg husker besøk av mamma og pappa og første middag ute. Jeg husker personalet som hvitkledd og med lys kom syngende inn på rommet mitt tidlig 13. desember, og at det egentlig smakte godt med lussekatt og sjokoladenæringsdrikk som frokostdessert. Jeg husker kjøreturen behandleren min og jeg tok gjennom et snødekt postkortlandskap i strålende sol. Jeg husker adventstid med forventninger om en bedre jul enn på lenge, og hvor glad jeg ble da fastlegen min tok turen fra Skien til Fredrikstad for å være med på samarbeidsmøte. Jeg husker feiringen av min 21-årsdag med gaver, blomster, kort, kake og ønskelunsj, og jeg husker den dagen jeg bestemte meg for å nyte desserten etter suppa. Jeg husker personalets mildt sagt overraskende uttrykk da Mia og jeg kom tilbake etter “fika” i byen, og stolt kunne fortelle at vi hadde kjøpt McFlurry. Jeg husker den altomvendende undervisningen Birgitta fra Sverige hadde, og da hun noen måneder senere fortalte meg at jeg var på god vei til å bli helt frisk – uten at jeg ble livredd for å høre det. Jeg husker trappene som ble lettere og lettere å komme opp, og den dagen jeg hoppet fra stein til stein for å kjenne på hvor godt det var å ha en kropp som hadde begynt å virke igjen. Jeg husker gleden over å kunne legge planer for fremtiden uten å bli overveldet av angst, og gleden over alle mulighetene jeg kunne se åpnet seg i en frisk verden. Jeg kommer heller aldri til å glemme besøket på senteret ett år etter jeg ble skrevet ut. Alle smilene og tårene jeg ble møtt med, og at jeg stolt, glad og takknemlig kunne fortelle at jeg virkelig levde igjen.
Det har vært noe spesielt med 1. november siden den mandagen for fem år siden. Vemod, litt sorg, mye glede og en enorm takknemlighet. I år er det ekstra spesielt. Jeg “jubilerer”, mens senteret kjemper for overlevelse. Jeg gleder meg over livet, mens altfor mange andre strever og står på vent. Stagger hodet mot veggen og maktmenneskene, mens de kjemper for å holde fast på håpet. Jeg ber – ikke slipp!
5 år er gått. Motbakker. Snublesteiner. Oppturer og nedturer. I dag er jeg først og fremst stolt! Og jeg smiler – på ekte.
Kristin”
